Med Gaustabanen til Gaustatoppen

I 1959 åpnet et av Norges mest unike og merkelige transportprosjekter ved Gaustatoppen: To baner som først frakter opptil 25 passasjerer 850 meter inn i fjellet, og deretter 1050 meter oppover med en stigning på  hele 39 grader. Tunnelen og banen var et samarbeid mellom Norsk Hydo og Forsvaret/Nato, og kostet 14 millioner kroner – en god del penger i 1959. Siden den gang har lite skjedd. Vognen har gått opp og ned i fjellet, og ser like ut den dag i dag. Nå er det i hovedsak norske og utenlandske turister som tar turen inn og opp i Gaustatoppen.

Denne høstferien tilbrakte vi noen flotte dager i historiske Rjukan, og bestemte oss for at vi også måtte oppleve Gaustabanen. Bildene og filmene fra bekjente som hadde tatt turen, så jo helt fantastiske ut! Men alt ble ikke helt som vi hadde sett for oss … Dette er selvfølgelig likevel en unik opplevelse jeg vi anbefale alle! Bare ikke vær like amatører som oss 😉

Jeg fant ingen informasjon om barnevogn på nettet, og sendte en e-post og spurte om det lot seg gjøre. Minstemann var bare ni uker gammel, og for liten til å bli båret i bæresele i mange timer. Kort tid senere fikk jeg et veldig hyggelig svar. Det kunne la seg gjøre å ha med barnevogn, hvis vognen var liten nok til å klappes sammen. Topp, tenkte jeg, og planla å klappe understellet sammen og ta liggedelen med babyen inn i vognen.

Som nevnt tidligere er anlegget fra 1959, lenge før loven om universell utforming så dagens lys … Anleggets alder er med på å gjøre opplevelsen ekstra spennende, det blir som å reise tilbake i tid. Men å dytte en barnevogn inn på ujevn betong, bære den over høye kanter, og til slutt bære liggedelen opp smale, bratte trappetrinn for til slutt å skvise den inn i en bitteliten vogn – det er rett og slett ganske håpløst … Og jeg følte meg ganske teit som ikke hadde skjønt det av meg selv!
Når man kommer ut av “stasjonen” på toppen av fjellet, venter i tillegg et platå bestående av store og små steiner,  og det er et par hundre trappetrinn opp til DNT hytta med kafé – som er målet for de fleste som tar turen.  Mange så nok på oss og tenkte “For noen idioter!” denne dagen … Og de hadde helt rett!

Det må legges til at de ansatte på Gaustabanen var utrolig hyggelige og serviceinnstilte hele veien. De hjalp oss uoppfordret med barnevognen, og hvis de tenkte at vi var helt håpløse som tok med oss barnevogn, baby og en (nesten) toåring på en slik tur, så skjulte de det godt! 🙂

Pent.no hadde lovet blå himmel med sol og atten grader. Både nede i Rjukan og på Gaustatoppen var det regn, kraftig vind og tåke …

Tabbe 3: Ikke glem varme nok klær!

Etter å ha båret både liggedelen, med babyen, OG vår 20 måneder gamle datter opp alle trappene til DNT-hytta, gledet vi oss til noe godt å spise og varmt å drikke. Det som ventet oss, var en time i kø for å få kjøpt hver vår vaffel til 52,– kroner. Ah, sjeldent har jeg følt meg mer norsk enn akkurat da! Nyte en dyr, deilig vaffel på en fjelltopp, det blir ikke norskere enn det! 🙂 Det viste seg nemlig at litt over tusen mennesker hadde bestemt seg for å ta turen til Gaustatoppen denne dagen … Noen hadde reist med Gaustabanen, andre gikk selv opp fjellet. For å kunne betjene flest mulig raskest mulig, var menyen denne dagen begrenset til vafler og sjokolader, og spiserommet med bord og stoler var stengt. Alle gjestene måtte derfor sitte ute, i den iskalde vinden og tåken, mens de spiste vaffelen sin. Alt dette var forståelig nok, vi var bare ikke godt nok forberedte. Har man med seg varme, gode klær og et godt sitteunderlag, kan dette bli en helt fin og annerledes opplevelse. Igjen var de ansatte utrolig hyggelige, og jeg fikk låne et hyggelig (og varmt!) rom for å amme babyen. Konklusjonen er: Tar du turen hit en lørdag eller søndag i sesongen, så vær forberedt på at spiseavdelingen er stengt, det er lang kø og lite utvalg av mat. Jeg sier absolutt ikke at det ikke er verdt det, bare vær bedre forberedt enn vi var!

.

Etter å stått en time i kø for å kjøpe vafler (som vi kastet i oss, sittende på gulvet i det stengte spiserommet), bestemte vi oss for å ta banen ned igjen. Det var uansett for mye tåke til at vi kunne nyte utsikten. Køen til banen går som nevnt inni en tunnel i fjellet, og her ble vi stående én time og tjue minutter med en baby (som HELDIGVIS sov hele tiden!) i barnevogn og et barn på 20 måneder som kjeeeedet seg. Det smarteste vi gjorde denne dagen, var å pakke med oss to bøker som vi kunne lese for henne (åtte ganger) mens vi ventet, og å pakke med en ekstra vaffel i en serviett som vi kunne bestikke henne med når hun ble drittlei …

På tross av at opplevelsen ikke ble HELT som vi hadde trodd, angret vi faktisk ikke da vi kom tilbake til Rjukan. Vi lo derimot ganske mye. Mest av oss selv. Det er en kul opplevelse å bli dratt opp langs skinnene inni fjellet, mens vannet sildrer nedover langs veggene rundt deg.
Og jeg vil igjen trekke frem hvor utrolig hyggelige alle som jobbet der var. Dersom du har lest helt hit, skal du derfor få det beste tipset en av de ansatte ga oss: “Vi frakter rundt 1200 passasjerer på de mest hektiske dagene. På en dag som dette er det “bare” 7-800. Men uansett om det er solskinn og midt i fellesferien, er det lite kø mellom kl 9-10.30. Så dersom du vil unngå kø og lang ventetid, bør du komme senest 10.30!”

.