Speilsalen fikk sin første Michelin-stjerne under et år etter åpningen på Britannia Hotel, og lover kulinarisk presisjon på høyeste nivå. Slik gikk vårt første besøk.
Å spise på gourmetrestauranter som Speilsalen handler nesten like mye om omgivelsene og servicen som maten og drikken. Vi hadde reservert bort i forbindelse med en jubileumsfeiring, og så frem til å nyte en “Stor symfoni”. Menyen endres med sesongen, og under vårt besøk besto den av 13 retter, fordelt på prolog, 1. akt, 2. akt, 3. akt og epilog.
Det anses ikke akkurat som god skikk å sitt med telefonen og ta bilder under måltidet …, men jeg konkluderte med at så lenge jeg var diskrét og ikke sjenerte noen, kunne jeg knipse noen veldig få, kjappe bilder (selvfølgelig uten blitz …). Jeg ville også ha fullt fokus på opplevelsen, derfor tok jeg ikke notater underveis. Av den grunn blir dette en enkel tekst; basert på mimringen vår “dagen derpå” 🙂
- Første bordsetting på lørdager er kl 18. Vi var de første som ankom, deretter var det lagt opp til at de andre gjesten kom med et passende mellomrom. Slik fikk de ansatte tid til å ta imot hver gjest på en god måte.
- Vesken min fikk sin egen fløyelskrakk ved siden av stolen min – veldig sjarmerende 🙂
- Måltidet startet og ble avsluttet med varme kluter til håndvask.
- Lokalet var mindre og dermed mer intimt enn vi hadde fått inntrykk av på bildene.
- Jeg hadde forventet bakgrunnsmusikk i klassisk retning, med tanke på menyens navn, men det ble spilt en variasjon av pop og RnB.
- Kokkene hadde to stasjoner i lokalet, hvor de i hovedsak jobbet med presentasjonen av rettene.
- Vi valgte å bestille glass med vin underveis, fremfor en vinpakke. (Hvem tåler/orker syv glass med vin i tillegg til 13 serveringer? Ikke jeg! 😅) Anbefalingene fra sommelieren var selvfølgelig gode, og startet med en fantastisk champagne. Deretter fikk vi servert en hvitvin uten å bli spurt eller presentert for alternativer, muligens hadde sommelieren gjennomskuet at vi uansett ikke var store vinkjennere, og at vi lente oss på hans anbefalinger …
- De første munnfullene var imponerende vakre, og det var vanskelig å ta innover seg hvor mye arbeid som lå bak hver eneste servering. I begynnelsen føltes det helt feil å spise de små kunstverkene …
- Rettene kom i varierende, men passende tempo med enkelte pauser.
- Her var det “more is more” som gjaldt. Hver rett var kompleks, vi fikk tydelig inntrykk av at det gikk flere ingredienser og teknikker i hver servering. Knasende sellerirot-garnityr var en gjenganger 🙂
- Hver rett ble presentert i høyt tempo, ofte på noe gebrokkent engelsk. Lydnivået økte naturligvis også i lokalet utover kvelden. Ettersom hver rett besto av mange ingredienser, var det vanskelig å få med seg alt. Det generelle tempoet i restauranten gjorde at det ikke opplevdes naturlig å spørre om å få informasjonen gjentatt flere ganger. Samtidig var det litt synd å ikke få med seg hva rettene inneholdt, ettersom maten tross alt spilte hovedrollen denne kvelden.
- Blir man mett av å spise en “Stor symfoni” i Speilsalen? Ja. Midt i desserten merket jeg plutselig at jeg begynte å bli ordentlig mett, og da var jeg faktisk litt takknemlig for at symfonien nærmet seg slutten … Samboeren, som vanligvis spiser mer enn meg, ble “passe mett og god” i følte ham selv.
- Hele opplevelsen varte for vår del i tre og en halv time. Tiden gikk veldig fort, så man bør i utgangspunktet sette av fire timer.
