På Peloponnes finner du idylliske landsbyer, vakre fosser, spennende festninger og grotter som tar pusten fra deg. Blant annet! Her er våre beste tips til dagsutflukter på den greske halvøya.
Som jeg fortalte i dette innlegget, bodde vi fire uker i Kalamata på Peloponnes. Byen er et supert utgangspunkt hvis du vil utforske mange småsteder rundt på halvøya. Om du ikke reiser med barn, er det sikkert kjempekoselig å overnatte en-to netter i flere av de nydelige småbyene jeg nevner under, men for oss var det enklest å dra på dagsturer.
Med unntak av hovedveien inn til Athen, er de fleste veien på sørsiden av Peloponnes (hvor vi holdt oss) svært svingete, og går opp og ned langs høye fjellsider. Det er utrolig vakre og spennende omgivelse å kjøre i, men ikke så gøy hvis noen i reisefølget blir reisesyke. Heldigvis reagerte ingen av våre barn på alle svingene, så vi hadde flotte turer hver gang. Utsikten underveis er rett og slett storslagen!
Her finner du SNART en oversikt over våre anbefalte spisesteder i Kalamata!
Voidokilia
Rundt 50 minutters kjøring vest for Kalamata, finner du den vakre stranden Voidokilia, formet av naturen som den greske bokstaven omega. Lang sandstrand og langgrunt, rolig vann gjør dette til et supert sted å dra med barn.
Etter en smal og svingete landevei, kommer du til parkeringsplassen rett bak stranden. Ha i bakholdet at stranden er del av et naturreservat hvor skilpadder legger egg, så det er ønskelig at man tar ekstra hensyn til naturen. Tips: Google “Voidokilia”, og se vakre dronebilder av stranden ovenfra!
Polylimnio-fossene
Vi kjørte en drøy halvtime fra Kalamata til Polilimnio, for å gå tur i skogen og finne de vakre fossene vi hadde sett bilder av. Fra parkeringsplassen gikk vi ned en lang bakke, til vi fant stien som fortsatte innover skogen. Kort oppsummert fant vi to flotte, små fosser med klart, turkist vann. På tross av at temperaturen var lavere enn i havet, kun 10-12 grader, klarte ikke samboeren å motstå fristelsen til å kaste seg uti … Barna og jeg nøyde oss med å sitte på en stein og plaske med beina og se på fiskene. Den siste, største fossen måtte vi gi opp, da stien som ledet dit var svært smal, bratt og steinete … Absolutt ikke noe for små barn!
I høysesongen ligger det en kafé ved starten av ruten, men denne var stengt da vi var der i april.
Sparta
Gamleruten fra Kalamata til Sparta ble lagd i 1949, og går langs (veldig!) krappe, svingete veier over høye fjell. Underveis kjører du gjennom variert og vakker natur, og utsikten er til tider storslått. Det er flere kafeer og rasteplasser underveis.
Denne veien er en opplevelse i seg selv, i tillegg venter byen Sparta på deg når du er fremme etter cirka halvannen time. Her måtte vi naturligvis besøke de gamle ruinene, før vi tok turen innom en lekeplass (som alltid, med små barn …) Deretter var planen å spise lunsj på en kafé, og overraskende nok var det vanskelig å velge; Sparta viste seg å ha mange fristende spisesteder! Vi klarte til slutt å velge, og endte på The Drop. Etter et godt måltid (barna snakket om pannekakene i to dager etterpå …) ruslet vi litt rundt på torget, før vi bega oss ut på hjemveien. Tilbake til Kalamata kjørte vi den nye motorveien, og brukte nøyaktig en time.
Korini
Rundt en times kjøring fra Kalamata ligger den sjarmerende, lille byen Koroni. Her kan du rusle rundt og finne små hus og sidegater som minner om de klassiske bildene og filmene du har sett fra Hellas … Vi ruslet opp mot borgen, gikk gjennom porten, passerte oliventrær og trøtte katter som døste i skyggene, og befant oss plutselig i hagen til et kloster. Barna fikk vann og godteri av en nonne, og jeg kjøpte små flasker med olivenolje som ble lagd samme sted, med håndtegnede etiketter … I enden av hagen fant vi et utkikkspunkt, som (etter en del skumle trappetrinn …) ga oss fantastisk utsikt over Korini og havet.
Etter denne rusleturen, som ble litt lengre enn planlagt, var det godt å sette seg ned ved en av de mange restaurantene rett ved vannkanten, og nyte en god lunsj.
Nafplion
Dette skal være en av de flotteste byene på Peloponnes. Etter dagsturen vår hit, kan jeg si meg enig i at byen er penere enn Kalamata, men Kalamata var et bedre valg for oss, grunnet oppholdets varighet. Vi tilbragte mest tid i Nafplions gamleby, som var utrolig flott! Samtidig føltes det som å vandre rundt i en sjarmerende turistfelle. Men på tross av alle de overprisede butikkene rettet mot turister, hadde i hvert fall gamlebyen flere spisesteder med ordentlig god mat. Vi bestemte oss for å spise lunsj ved Mitato, og fant et ledig bord i skyggen av et appelsintre. Deretter ruslet vi en tur langs den flotte havnen, med utsikt til festningen Bourtzi, som stiger opp av det turkise havet, og som det skal være mulig å besøke. Ved enden av havnen ligger også lekeplassen med den flotteste utsikten jeg noen gang har sett … (se bilde!)
Kjøreturen fra Kalamata til Naflion tar rundt én time og tre kvarter.
Limeni
En liten bebyggelse av gamle murhus, som ligger helt nederst langs vannkanten og speiler seg i det turkise havet. Også her finner du flere små spisesteder hvor du kan spise lunsj mens du omtrent dypper tærne i vannet. Veldig koselig sted å rusle rundt, spise et måltid og ta seg en dukkert!
Byen har kun én smal gate, og begrenset med parkeringsmuligheter. Så jeg kan forstille meg at det er vanskelig å finne parkeringsplass her på dagtid i høysesongen. Sannsynligvis vil det være lurt å dra hit tidlig.
Caves of Diros
Altså, dette var helt fantastisk. Å bli padlet rundt i en liten båt, i grotteganger som er hundretusener av år gamle og fylt med vann, i opplyste omgivelser som ikke kan bli beskrevet som noe annet enn spektakulære og litt trollske … Wow. Alt er helt stille, verden utenfor forsvinner, samtidig som du kan la det synke inn at stalakittene rundt deg bruker hundre år på å vokse én centimeter … Vannet er naturligvis rolig og speilblankt hele veien, og åtti meter dypt på det dypeste.
Litt praktisk: Båtturen varte i 25 minutter, og tar deg med på en halvannen kilometers tur gjennom fjellet. Opplevelsen var fin også for barna. Guiden snakket engelsk. Det var toaletter og en kiosk ved inngangen. Ta gjerne med en genser, da det naturligvis er kjøligere i fjellet enn utenfor – men ikke særlig mye kaldere enn en norsk sommerdag! Barna kom inn gratis, voksne betalte 15 euro per person. Verdt det!
Aeropolis
Vi svingte bare innom Aeropolis for å nyte en god gyros, på vei hjem til Kalamata fra Caves of Diros. Og så ble vi helt slått i bakken av hvor annerledes denne lille byen var, fra alt annet vi hadde sett i de siste ukene. Alt handlet om stein: Gater brolagt med stein, bygninger av stein, og digre fjell i bakgrunnen. Det hele i sepia-fargetoner, med unntak av friske blomster i magenta og gult. Byen var så flott at vi måtte kjøpe oss hver vår kuleis, sette oss ute i gaten og utsette hjemreisen litt til!
Restauranten O Faros tou Panteli
(ligger i kort avstand til Limeni, Aeropolis og Caves of Diros)
Denne ble jeg tilfeldigvis tipset om fra en nordmann som har feriebolig på Peloponnes, i en Facebookgruppe før vi reiste. Det er jeg skikkelig takknemlig for! Dette er nemlig en av de fineste omgivelsene jeg har spist i. Kanskje skyldes det plasseringen av de hvitmalte bordene på steinbryggen, rett ved vannkanten. Eller kanskje de store havskilpaddene som svømte i det krystallklare, turkise vannet nedenfor oss. Eller det faktum at fisken jeg spiste var levert fra fiskebåten bare en halvtime i forkant. Eller det koselige, tradisjonelle greske steinhuset med vakre blomster. Jeg elsket dette litt avsidesliggende stedet, for en idyll!
Adresse: Καραβοστάσι 230 62
Methoni
Vi tok en kjøretur til Methoni en fredag formiddag, uten å forvente noe spesielt. Og det var egentlig bra, for ettersom vi var utenom høysesongen var det mildt sagt veldig stille og rolig i gatene. Barna fikk en is ved lekeplassen på stranden, og så ruslet vi mot Methoni Castle og betalte for inngangen.
Kanskje har det noe med de lave forventningene våre å gjøre, men det ble en super ettermiddag, som endte med at mistemann hylte fordi han ikke ville dra derfra. (Det involverte også en gammel kanon som det var lov å klatre på …) Dette er den mest intakte festningen noen av oss hadde sett, og vi kunne fritt utforske lange, mørke tunneler under bakken.
At vi var nærmest alene på hele området, og fikk med oss solnedgangen, gjorde opplevelsen ekstra spesiell.
